Morgunblaðið 12. juli 2006 –  Musikk 

• MUSIKK – Siglufjörður kirke
• Det er vakkert i fjordane
• Folkemusikkfestival i Siglufjörður
• Verker av Gunnar Andreas Kristinsson (urfremføring), Tan Dun, Bartok, Lasse Thoresen og Harald Sæverud. Joachim Kjelsas Kwetzinsky, klaver. Fredag 7. juli kl. 20.00
• Sist fredag, da jeg ble sendt til den syvende folkemusikkfestivalen i Siglufjörður, hadde skodderegn nettopp avløst strålende solskinn, noe som selvfølgelig kom ubeleilig for de av arrangementene som skulle foregå utendørs. I tillegg kan nye rutiner ved hovedpuben på stedet, med dans til sent på natt, ha satt en stopper for den minneverdige samrøren mellom gjester og artister som tidligere ofte var et artig element ved festivalen, nærmest dens indre sjel. Det ble ikke mulig å undersøke dette nærmere på grunn av et uvanlig tett program med åtte punkter, derav to neste dag på jazzfestivalen i Olavsfjörður.
• Den klassiske begivenheten på fredag, med en folkefylt konsert i kirken i Siglufjörður kl. 20, var et ungt norsk stortalent på klaver. Joachim Kjelsaas Kwetzinsky (f. 1978), delvis av slavisk opphav, etter navnet å dømme, spilte et virkelig internasjonalt program med verker av en islandsk, en kinesisk, en ungarsk og to norske komponister. Først urfremførte han Fagurt er i fjörðum (9’), en bearbeidelse av en folkemelodi med samme tittel utført av Gunnar Andreas Kristinsson (f. 1976). Verket ble støttet av NOMUS og pendler mellom en syngende, rolig og nærmest romantisk utforming med folkelig brodering, og hurtige påtrengende motsetninger med gjentatte overlappende småstev på grensen til nøkternisme. Selv om fremføringen noen få ganger havnet i en dramatisk floke, ble det aldri for mye, ettersom dette tydelig inspirerte verket, ulikt den atomspaltende “etterarrangeringsmetodikken” til noen ultramodernistiske komponister, hele tiden holdt seg til folkemelodien, som man til og med kunne gjenkjenne størsteparten av tiden. I tillegg tjente stykket på den dikteriske innlevelsen og fleksible teknikken til pianisten, som spilte storartet gjennom tilnærmet hele programmet. De åtte miniatyrstykkene i Eight Memories in Watercolor opus 1 (1978; 14´) av Tan Dun (f. 1957), den mest kjente moderne kinesiske komponisten, besto av et utstrakt fargespekter av glitrende småbilder fra kinesisk naturlyrikk og levesett, som til stadig holdt publikums fulle oppmerksomhet gjennom pianistens tilstadig friske tolkning. I kveldens mest kjente stykker, 6 Rumenske folkedanser (1915) og Allegro barbaro (1911) av Bartok, som var neste punkt i programmet, kunne man merke pianistens eneste svake side, som muligens kom av kortvarig erfaring med kirkens instrument, nemlig en og annen luftnote på de svakeste stedene. Ellers var det nok å ta av i variasjon, og spillet favnet alt fra det livligste dunder til dunmyk floss.
• Det korte stykket Solspill (1983) av Lasse Thoresen (f. 1949), som bygger på folkelig slåttetradisjon til hardingfelespillere, selv om det ellers var egenkomponert, falt i god smak. Til slutt kom fem melodier fra Slåtter og stev fra Siljustøl bind 2 opus 22 (1943) av Harald Sæverud (1897-1992), morsomme helnorske sidestykker til de kinesiske folkebildene til Dun. Sæverud komponerte disse småperlene i “splendid isolation” oppe i sitt ørnerede Siljustøl sør for Bergen under krigen i merkelig fred for den tyske okkupasjonsmakten – selv om den siste melodien, den glødende ”Kjempeviseslåtten,” er skrevet til motstandsbevegelsen!
• Det var en stor gevinst å få Joachim Kwetzinsky til Island, han har etter alt å dømme en stjernekarriere i vente, og publikums respons var  meget varm. Han avsluttet sitt elegante program med to ekstra stykker, Frühlingsrauschen av Christian Sinding – i sin tid (rundt 1900) det mest spilte pianostykket i verden – og det kraftfulle Basso Ostinato (1961) av Sjostakovitsj-studenten Rodion Shchedrin, som visstnok er partneren til ballerinaen Maja Plisetskaya.
• Informasjonen i konsertprogrammet var uvanlig målrettet og interessant.
• Ríkarður Ö. Pálsson